Minner fra Syria og Gaza

I 2005 var jeg i Jordan, Syria, Israel og Palestina i 2005. Reisen var en av de mest tankevekkende opplevelsene i mitt unge liv. Jeg gikk på Arbeiderbevegelsens folkehøgskole (AFR) i 2004/2005, for der fikk jeg et ekstra stipend, og de hadde journalistikklinje og enkeltrom. Mer vanskelig enn det var det faktisk ikke å velge hvilken folkehøgskole jeg skulle gå på. Jeg husker jeg sjekket ut ulike folkehøgskoler, men litt ekstra penger og tanken på å ha sitt eget rom trumfet alt. Jeg hadde “Midtøsten valgfag” det året, som kulminerte i en reise til Jordan, Syria, Israel og Palestina. 

Nå, som jeg sitter og skriver dette i 2021, når jeg vet hva som skjedde og hvordan det gikk med den arabiske våren, den syriske flyktningkrisen, alle innbyggerne i landene vi besøkte, er det nesten uvirkelig at vi faktisk dro dit. Jeg lurer på hva foreldrene mine egentlig tenkte når jeg fortalte at vi skulle på en rundtur i Midtøsten og en rask tur innom Gazastripen. Vi landet i Amman, og reiste videre i leid buss til Syria. I dag fraråder Utenriksdepartementet reise eller opphold som ikke er strengt nødvendig til grenseområdene i Jordan, nærmere enn tre km mot Syria og Irak.

Egne bilder fra Damaskus i Syria 2005

Vi lo godt der vi satt i bussen på vei fra Amman, Jordan til Damaskus i Syria, og passerte et veiskilt som viste at neste avkjørsel til høyre var til Irak. Som om noen ønsket å dra dit? Der var jo det jo skikkelig texas etter at Irak-krigen startet i 2003. Neida, ta det helt med ro, vi skulle til vakre Syria og besøke gamlebyen i Damaskus, en av verdens eldste byer. 

Syria var et fantastisk flott land å besøke. Nydelige farger, mennesker, steder. Så mange følelser som jeg lagret i langt inne i hjertet. Markedet i gamlebyen i Damaskus som luktet krydder og magi, og hadde lange, trange gater fulle av folk som førte frem til små, vakre kirker og moskeer. Ulike trosretninger hadde gjennom tidene levd side om side i den lille gamlebyen, og var vel forlikt. Sufidansere som spant rundt på den lokale restauranten, små butikker som solgte alt mellom himmel og jord, og den enorme Umayyad moskeen hvor jeg måtte ta ha på en lånt kappe for å kunne gå inn siden jeg er kvinne. Jeg forsøkte å fange minnene speilreflekskameraet. I fotoalbumet med svarthvittbilder fra turen er det er bilde av en liten butikk med små skatter hvor det hang en A4 plakat av Britney Spears i vinduet. Fans av god popmusikk finner man overalt.

Tilbake i 2021 møter jeg iblant familier fra Syria gjennom jobben. De er foreldre til små barn som trenger hjelp i barnehagehverdagen sin av ulike grunner. Jeg noterer det ned i journalen. “Barnets foreldre er flyktninger fra Syria”, som en ren faktaopplysning. Min jobb er å undersøke om barnet trenger ekstra støtte i barnehagen, ikke legge meg oppi at foreldrene måtte flykte fra hjemlandet sitt som ble bombet sønder og sammen. Syria er ikke lenger et rolig, vakkert reisemål. I dag skriver Utenriksdepartementet: “Den pågående krigen gjør at sikkerhetssituasjonen i landet regnes som svært farlig, og reiser til eller opphold i Syria frarådes. Uavhengig av geografisk område og hvilke aktører som har den militære kontrollen anses risikoen for å bli rammet av rakettnedslag, tilfeldig beskytning, kidnappinger og bilbomber for å være høy.”. Store Norske Leksikon forteller at nær halvparten av det syriske folket er drevet på flukt og FN har sluttet å oppgi tall over hvor mange som har mistet livet i den langvarige krigen. 

Bussturen gikk videre fra Syria til Jerusalem. Vi passerte et lite veiskilt som pekte mot Golanhøyden, et sted jeg hadde skjønt var problematisk. Jerusalem var en by jeg hadde lest om i Selma Lagerløfs bok med samme navn. En bok hun hadde skrevet på New Imperial Hotel ved Jaffa Gate som vi bodde på. Det var en mektig tanke, her hadde hun sittet og skrevet historien om en gruppe mennesker fra en liten bygd i Sverige som utvandret til Jerusalem på slutten av 1800-tallet. Fortellingen baserte hun på en sann historie om en gruppe mennesker fra Dalarna som dro til Jerusalem i 1896. Selma besøkte både utflytterne og de som hadde blitt igjen i bygda. I 1909 fikk Lagerløf Nobelprisen i litteratur. 

 

Vi var unge voksne på tur, vi var blasert folkehøgskoleungdom. Hvor var nærmeste internettkafe? Gamlebyen i Jerusalem var like spennende som i Damaskus. Jeg kjente når jeg gikk i de steinlagte gatene at luften var tykk av historie og konflikt. Fødselskirken, Klagemuren, og overalt de ultra, ultra, ultraortodokse jødene med hatt og to lange krøller, som ikke ønsket å bruke oppfinnelser som internett eller mobil, og ikke ville de bli tatt bilde av heller. Jeg gjorde meg noen tanker om hvor mye konflikt som er skapt av tro, og hvor mye historie som blir vanskelig å forholde seg til når man dukker litt ned i det.

 

Barn på Gazastripen 2005.

Etter noen dager i Jerusalem skulle vi til Gazastripen. Jeg skjønner ikke at det gikk an. At en gjeng folkehøgskolelever og lærere fikk fritt leide til å dra til Gaza. Vi skulle besøke Norsk Folkehjelp sitt kontor på Gaza, et kontor de har hatt der siden 1987. Men helt fritt leide var det ikke. Vi ble sittende på Erez, grenseovergangen, lenge. Veldig lenge. Vi ble flere ganger spurt ut av vaktene, for hva skulle vi egentlig på Gazastripen? Vaktene var militærpersonell, unge kvinner og menn i grønne militærdresser med store maskingevær hengende over skulderen. Jeg kjente på dyp uro over hele greia, det føltes ikke helt normalt å måtte gjennomgå lange avhør for å besøke et sted. Den ene læreren vår ble tatt med inn på et rom for å avhøres enda litt til. Den andre ble igjen sammen med oss. Vi kunne bare slappe av, det var alltid sånn, mye ståhei før man fikk slippe inn, sa han. De hadde jo vært her med elever før. Ståhei javel, men jeg liker best ståhei uten maskingevær. 

Det vi kom til, var et friluftsfengsel. Høye betongvegger omkranser hele Gaza, et område på 365 kvadratkilometer som er omtrent like stort som Mjøsa i utstrekning. Folketallet var nesten 2 millioner i 2017. Vi var heldige, privilegerte nordmenn som slapp både inn og ut av den lille døren ved Erez som Israel kontrollerer. De fleste slipper aldri ut av Gaza. Da vi var der, var det en rolig periode og det hadde ikke vært rakettangrep på en stund. Det var vanlig innesperret hverdag. Nå, mens jeg sitter og skriver dette i 2021, er det igjen konflikt der nede. Hver dag skriver nettavisene om døde på begge sider. Den største forskjellen er at når Hamas sender raketter, går det av bombealarmer som advarer israelerne. De får beskjed via en app på mobilen, og Israels rakettskjold stopper de fleste bombene. Friluftsfengselet Gaza har ikke alarmer eller apper. Bombene faller uten forvarsel og dreper mennesker som ikke kan flykte. 

Barn på Gazastripen 2005.

 I helgen så jeg et innslag på Dagsrevyen om et lite spedbarn som hadde mistet mor og søsken på Gaza i et bombeangrep. Spedbarnet vred seg i smerte over et brukket ben, og vet ennå ikke om smerten av å ha mistet familien. Det er like grusomt at israelske barn og voksne blir drept. Død er død, smerte er smerte, sorg er sorg. Det er ingen vinnere i denne langvarige konflikten. Sorgen og konflikten merker generasjoner. Mange har forsøkt å gjøre noe, mennesker på hver side av konflikten, og mennesker som står utenfor, men konflikten står igjen som uløselig. I helgen ble journalister som jobbet i et høyhus inne på Gazastripen gitt en times varsel før huset ble bombet sønder og sammen. Hvis man ser video av bombingen ser man hvordan Israel kan treffe sine mål med kirurgisk presisjon. Dette er en militærmakt med store ressurser. Fredrik Græsvik fra TV2 sier at huset har vært hans arbeidssted de siste 12 årene. Associated Press (AP) sier at bombeangrepet vil gjøre det vanskeligere for verden å få vite hva som skjer der inne. Det israelforsvaret forklarte på Twitter at «kampfly angrep et høyhus der militære enheter knyttet til den militære etterretningstjenesten til terrororganisasjonen Hamas holdt til. Bygningen huset også sivile medier, som Hamas skjuler seg bak og bruker som menneskelige skjold». Derfor måtte bygget jevnes med jorden. Ord mot ord, bombe mot bombe. Konflikten fortsetter. 

Det er vanskelig å skrive noe om Israel-Palestina konflikten uten å gjøre noen sinte. Det er en såpass vanskelig konflikt at det er lett å trå feil, lett å skrive noe som tas ille opp. Mange har sin egen mening om dette, og man kan lett mene at den ene eller andre siden kommer for mye til orde i nyhetene. Konflikten har skapt mye elendighet på alle sider. Drepte mennesker er grusomt uansett hvilken postadresse de hadde, og om de tror på den ene eller andre. For min del handler det om frihet, og innbyggerne på Gaza er ikke frie mennesker. De er sperret inne, og det er nok veldig vanskelig å forstå uten å ha vært der, uten å ha sett menneskene, hørt historiene. Uten å ha sett murene, de stengte overgangene. Uten å ha sett barna som leker i ruiner av hus som ble bombet sist gang konflikten blusset opp. Uten å ha snakket med ungdommene som i blant terger vaktene ved muren med å kaste småstein på dem. En banal protest som noen ganger blir besvart med maskingeværsalver.

 

Checkpoint i nær Jerusalem 2005. 

Da vi skulle ut av Gaza sto vi i kø, nye avhør, mer venting. En ambulanse sto parkert ved køen. Læreren vår sa at den sikkert skulle transportere et menneske som trengte mer sykehusbehandling enn det er mulig å få inne på Gaza. Ambulansen måtte vente lenge før den slapp igjennom, som om det ikke hastet. 

Reisen min i 2005 ville vært helt annerledes, og store deler av den umulig, i 2021. I dag fraråder Utenriksdepartementet all reise til eller opphold i Gaza. Grenseovergangen Erez har i praksis vært stengt siden 2007. Kun personer godkjent av Israel med et humanitært formål med reisen kan få adgang. I FNs sikkerhetsråd sitter de voksne og diskuterer i korte møter men uten å komme til en løsning. Norge forsøkte å si at kamphandlingene må stanses, og at innbyggerne på Gaza må få tilgang på humanitær hjelp, men USA motsetter seg en resolusjon om våpenhvile og sier de driver med eget diplomati. Imens bruker mennesker sosiale medier for å dele bilder og tanker om det som skjer. I 2021 er det lettere enn før å få frem bilder og videoer av grusomhetene, av bruddene på menneskerettighetene. Medienes algoritmer gjør at postene med mange kommentarer ikke lar seg skjule. I min egen hyggelige instagramboble har flere kontoer jeg følger som vanligvis dreier seg om strikking, rydding og interiør delt innhold om konflikten fra for eksempel @norskfolkehjelp og @palestinakomiteeninorge. Kontoen @blklivesmatter summerte det hele opp ved å legge ut at man ikke kan jobbe mot rasisme, jobbe for lgbt- og kvinnerettigheter, jobbe mot korrupte regimer og samtidig velge å overse det som skjer i Palestina. Man kan ikke plukke ut hvilke menneskerettigheter som er viktigst.