Lysløypa

Det er en lysløype i skogen der jeg bor. Den går i en sløyfa opp i skogen, rundt og tilbake til start. Bratte bakker oppover og nedover. Et myrlandskap på toppen. Løypa vedlikeholdes av en gruppe frivillige som ordner det som trengs i løypa i løpet av året. De legger ut bark i fuktige områder, sager ned trær eller klipper ned kratt som står for nærme skogstien, de ordner opp. Flere av de som er engasjert er pensjonister, de er hverdagshelter som gjør at jeg kan ta på meg joggeskoene når som helst og få meg en times gratis trim i løypa. Jeg velger som oftest å gå løypa mot høyre, da får jeg noen bratte bakker ganske tidlig, før jeg kommer opp i høyden og kan ta det mer med ro, og like før nedoverbakken til start kommer utsiktspunktet. Utsikten hvor omtrent alle som bruker løypa tar seg en liten pust i bakken og skuer utover den nydelige naturen og til fjorden langt der borte. 

I vinter var var det et skikkelig uvær. Det gikk hardt ut over lysløypa. Utallige store og små trær hadde falt over ende, røttene var revet opp. Strømledninger revet av og lyktestolper på tvers av i stien. Noen dagers uvær hadde etterlatt mye skade. Flere steder lå det stumper av strømledninger som måtte sikres. Lysløypa ble stengt helt av mens frivilliggruppa gikk i gang med hjelp fra strømselskapet som ordnet strømledningene. Vi som bruker løypa til turer og trim måtte finne oss nye steder. 

Oppryddingen tok tid, og nå i midten av mai er det fremdeles mye igjen. Løypa er åpnet igjen, men det er lenge til alle lyktestolpene igjen vil lyse om kvelden. Store deler av løypa er mørklagt. Man kan likevel snøre på seg skoene og ta seg en tur, pese seg opp bakkene, ta den velfortjente hvilen på utsiktspunktet. Underveis er skadene tydelige. Ved siden av stien ligger restene av trærne og lyktestolpene som falt ned i vinter. De er ryddet ut av veien, men vitner om hvor mye som ble ødelagt. Om oppryddingsjobben som sikkert virket uoverkommelig i starten, men som frivilliggruppa jobbet seg jevn og trutt igjennom. 

Ved siden av tømmerstokkene vokser det opp hestehov og hvitveis. En påminnelse om at livet alltid fortsetter selv om mye er rasert og dratt opp etter roten, og det ligger hindringer i veien som stenger for å komme seg videre. At etter en mørk vinter kommer det alltid en vår. Noe vil alltid spire og vokse opp igjen. Tømmerstokkene i ved siden av stien viser alt arbeidet som er gjort. De frivillige som startet et sted og jobbet seg jevnt og trutt gjennom oppryddingen. Brukte motorsag på de store trestammene, delte opp i mindre, håndterlige biter, stokk etter stokk, og ryddet større og større deler av stien. I flere uker, uten lønn. Til man til slutt kunne åpne hele løypa igjen og slippe til de av oss som trenger løypa for å puste, trene, og lufte hodet og hjertet.